Å føle seg utrygg i egen by...

Ny voldtekt, nytt drapsforsøk, en person knivstukket, ranet på gaten........dette er overskrifter som preger avisene hver eneste dag fra byen jeg virkelig føler meg hjemme i, Oslo.

Det er trist å lese dette hver eneste dag, og noe som er enda mer trist, er at jeg begynner å føle meg mer og mer utrygg.

Oslo by night......

Nå tør jeg ikke lenger gå rundt i byen på kveldstid alene, jeg tar ofte taxi selv på korte turer. Jeg tviholder på peppersprayen min og har tommel klar der den ligger i jakkelommen min. Jeg kjenner hjerte mitt slå litt ekstra når jeg hører skritt bak meg selv der hvor det er folkeliv.

Hvorfor ble Oslo slik, en hovedstad jeg aldri tidligere følte meg utrygg i?

Fantastiske Oslo, bilde tatt fra Opera bygget.

 Aker Brygge viser seg fra sin beste side.

Voldtekstbølgen som herjet i Oslo for en liten tid tilbake var grusom, og selv i mine villeste fantasier sliter jeg så vanvittig med å forstå hvordan en mann kan klare å gjennomføre en voldtekt. Jeg klarer ikke å forstå hvordan man får staken opp når du har ei ung jente som hyler av redsel og panikken står skrevet i hele ansiktet rett under deg. Om du er så jævlig kåt, kan du ikke bare nappe litt i løken å bli ferdig med det? Ingen skade skjedd, bare litt søl du selv må tørke opp. Hvordan kan man få en slags tilfredsstillelse av å ødelegge et annet menneskes liv?

Inne i hodet mitt har jeg tenkt en del scenarioer om hva jeg selv ville gjort om jeg skulle bli utsatt for en voldtekt. Jeg har tenkt at hvis jeg i den settingen later som om jeg liker det, så kanskje det ikke er så stas å voldta. Jeg har tenkt at jeg skal få et perfekt spark rett i balla hans, slik at han aldri kan røre noen på samme måte igjen og blir liggende å hyle som en tulling mens han vrir seg i smerter. Jeg har tenkt at jeg ville klare å sparke, slå, bite og lugge slik at jeg kom meg vekk......Men så leser jeg en og annen voldtektshistorie og innser at i en slik situasjon blir man ikke annet enn et lite forsvarsløst barn uten noe som helst styrke og motstandskraft.

Forrige dagen hørte jeg på nyhetene fra en politimann som som jobber i, ja jeg tror faktisk det stod seniorpolitiet, at holder du deg edru og går på trygge plasser, er det ingen grunn til å føle seg utrygg i Oslo.

Nei, det er jo fint det, men er ikke litt av poenget at det må være lov å bli litt full på byen i Oslo, for så å ta en snarvei hjem, uten at du skal føle deg utrygg? Har det ikke gått feil vei når voldtektsmenn, mordere og ranere vinner? Hvorfor kan vi ikke bare pøse på med politifolk og få en slutt på all dritten? Jeg vet selvsagt at det ikke er så enkelt, men det trenger vel ikke være så veldig vanskelig heller. Regjeringen må bevilge flere penger til politiet og de må få tilgang til de ressursene de trenger. Å ta tilbake byen vår må være et mål, ikke bli fratatt byen som man er så glad i. Nå går vi snart lysere tider i møte og jeg håper alle vi som er glad i Oslo, kan få tilbake trygghetsfølelsen og bare nyte denne flotte byen.........

En forunderlig ting.....

Jeg fikk meg virkelig noe å tenke på forrige dagen, faktisk på fredag da jeg tok meg en tur innom handicap toalettet på hotellet på Hafjell for å sette på meg gnagsår plaster under strømpebuksa!

Det er jo ganske deilig å bruke disse toalettene innimellom, enten om du må levere varene eller faktisk bare skal ordne på strømpebuksa. Du har god plass og føler seg litt som "king of the toilet". Uansett, når jeg først var der inne tenkte jeg at jeg skulle tømme tanken, så jeg setter meg ned og når jeg er ferdig og skal tørke meg dukker det opp et lite problem. Toalettrullholderen er festet langt bak på veggen liksom, og det er jo så og si umulig å få tak i noe dopapir. Og det slår meg selvfølgelig at dette ikke er første gang jeg opplever dette. Da begynner hjernen min å tenke, for jeg sliter virkelig med å forstå at dette kan være en genial løsning for de som virkelig er handicapet. En ting er jo for meg som ikke sitter i en rullestol, jeg kan jo faktisk reise meg opp om jeg ikke når frem og hente meg litt papir, men de som sitter i rullestolen har jo et mye større problem. Eller er det slik at de som sitter i rullestol har en slags skjult arm som kommer ut av rullestolen som henter papiret, litt sånn som Inspector Gadget?

Eller er det slik at vi som ikke er handicapet skal få svi fordi vi benyttet handicap toalett når vi egentlig ikke har lov, og derfor skal få store problemer med å tørke oss?

Se på bilde under, hvordan skal man klare å nå frem til toalettrullholderen her egentlig? Og hvordan klarer en som sitter i rullestol dette? Jeg vil jo tro at du flytter deg fra rullestolen og over til doen når trykket melder sin ankomst, da må det jo være fryktelig tungvindt å måtte flytte seg tilbake til rullestolen for å hente litt papir....

Og for oss som ikke sitter i rullestol, så vil vi jo i forsøket på å nå dorullholder kunne bli handicapet! Så nå sitter jeg her 3 dager senere og lurer fortsatt veldig på denne "dorullgåten"!!!

Trening, kosthold, vekt og andre kjedelig, fornuftige ting....

I går klarte jeg faktisk å få kroppen min på SATS, og som alltid er den første treningsturen min etter en laaaang pause ganske positiv. SATS på Aker Brygge er heller ikke fyllt opp av platinablonde berter som i grunn kunne sklidd rett inn i en av filmene til Hugh Hefner, eller såkalte menn som ser ut som Arnold Schwarzenegger fra hans karriere som bodybuilder, og det liker jeg!
Her finner du den vanlige mannen og kvinnen på gata, de som trenger å ta av seg litt ekstra, de som allerede er klar for bikinisesongen og de som gjerne kunne tatt seg en burger på Burger King i stedet for å trene, det store mennesekemangfoldet med andre ord.

De siste årene har vel trening og kosthold tatt over for det meste, aviser og ukeblader dunger av informasjon rundt slanking og kosthold. Ja, det er slik at vi nordmenn har blitt tykkere de siste årene, og kanskje trenger vi all denne informasjonen, men jeg blir nesten litt spysjuk av å lese om dette hver eneste dag. Kanskje er det min dårlige samvittighet for at treningen ikke blir gjennomført slik jeg egentlig ønsker det, og at jeg selvfølgelig ser at jeg tilhører kategorien "de som trenger å ta av seg litt ekstra", men for meg funker det nesten motsatt med all den informasjonen om at "du egentlig lever livet ditt helt feil".

Ideelt burde jeg elget rundt Sognsvann fem runder hver eneste dag, spist havregryn og sovet minst 8 timer hver natt, men den gang ei. Da synes jeg i grunn det er mye bedre med en god middag hjemme eller ute som inneholder både ekte smør og fløte sammen med min kjære, lange og gode samtaler hvor vi deler en flaske rødvin eller to, en kaffelatte som inneholder sukker og minst lettmelk, en stor pose med smågodt og ikke minst masse sjokolade. Men ja, jeg forstår at det livet ikke funker i lengden, man må finne en slags mellomting tenker jeg, for jeg har ikke lyst til å bli en av de som kun tenker på trening og kosthold, for meg høres det ut som et møkkakjedelig liv.
Men at dette ikke skal være hverdagskost kan jeg skjønne ;-) Med gud så utrolig gøy det blir :-)

Om jeg går en del år tilbake gjennomgikk kroppen min en stor forandring, jeg gikk ned nesten 20 kilo. Det var ikke helt planlagt, men å gå igjennom en skillsmisse med 2 små barn gjør noe med deg. Jeg jogget og jogget, hver eneste dag og fikk etterhvert et ganske sykt forhold til kropp og vekt. Jeg fikk nok noen komplimenter og jeg fikk noen bekymringsmeldinger, og dette har jeg tenkt ganske mye på, hvor nære jeg faktisk var ved å utvikle en spiseforstyrrelse. Det handlet stort sett om å se vekten gå lenger og lenger nedover, kunne kjøpe størrelse 34 i klær, nippe i salaten og aldri unne seg noe som helst. Jeg var faktisk litt syk. Det som kanskje er enda sykere, er at man får mange komplimenter fordi man har blitt så slank, men så er man egentlig syk. Jeg tror denne erfaringen også har gjort at jeg ser annerledes på en del ting i livet når det gjelder kropp og vekt, og jeg har kommet til en konklusjon at jeg heller ønsker å veie noen kilo for mye så lenge livet mitt er godt, en å veie litt for lite og i grunn ha et ganske ræva liv.

Så nå er jeg på jakt etter en vekt jeg trives med, finne en måte å leve på hvor jeg kan nyte både god mat og masse rødvin, samtidig ikke skeie for mye ut slik at vekten går opp igjen.
Jeg har prøvd en del kurer, den siste var lavkarbo. Det funker jo som søren det, så lenge du holder deg til kuren, men den dagen du skal tilbake til "normalen", så fyker vekten opp igjen. Og jeg kommer aldri til å klare et liv uten hvitløksbrød med masse smeltet ost!!!! Da slår igjen denne middelveien til, for jeg kan klare å kutte ned på både pasta, ris, brød og poteter i hverdagen, men det å aldri skulle spise dette igjen, funker ikke.
Disse bildene illusterer i grunn noe ganske interessant, de to første bildene er tatt i begynnelsen av vår fantastiske "Coast to Coast" tur USA 2009, her er vi det jeg vil kalle ganske så normale:

Etter tre uker med mye god mat i USA har noe skjedd!!!!!!

Egentlig er det ganske lett, det du putter inn i kjeften må på en eller annen måte forbrennes. Og det var vel det som ikke skjedde på USA turen, det var stort sett putte ting inn, og lite som ble forbrent. Men det er her slike som meg sliter bigtime, for jeg klarer aldri å bare ta litt. Om det står en skål med smågodt eller sjokolade foran meg, så ser jeg faktisk ingen grunn til å la det bli igjen noe som helst. Det er enten alt eller ingenting. Når jeg skal ned i vekt, kan jeg ikke ha noe som helst i huset, det funker aldri. Vi spiser i slike perioder en del grønnsaker og dipp, selvfølgelig kesam dipp. Oppi hodet mitt har jeg da store problemer med å si at dette er omtrent like godt som potetgull og vanlig rømmedipp, for hvis man er helt ærlig med seg selv, så er det virkelig ikke det. Så jeg skjønner at mye av dette kun ligger i topplokket, man må liksom jobbe med seg selv og fortelle seg at dette er jo dritgodt! Ikke bare lett......

Jeg har faktisk en ny date med SATS Aker Brygge i dag, i går forbrant jeg nesten 600 kalorier etter først 30 minutter på en slik elipsemaskin og 20 minutter på tredemølla. Kanskje ikke så imponerende for noen, men jeg er ihvertfall i gang og det føles godt :-) Og kanskje er jeg klar til å innta bikinien når sommeren står for tur :-)

Politikk til å få frysninger av....

Jeg tror jeg kan si at jeg er sånn middels opptatt av politikk, men innimellom blir jeg veldig engasjert til å være sånn middels opptatt av det. Sånn som i dag da jeg leste KrFU-lederen sitt utspill rundt kvinner og abort. Denne KrFU-lederen mener altså at en kvinne ikke skal få lov til å velge abort etter en voldtekt. Da er mitt spørsmål tilbake til denne personen: er du helt tjukk i hue?!? Hvordan kan du komme med et slikt vanvittig utspill og seriøst mene det? En kvinne som blir voldtatt gjennomgår noe helt grusomt, noe som kanskje endrer deg for resten av livet, også mener altså denne KrFU-lederen at man skal beholde et barn etter en voldtekt, for å bli minnet på det som skjedde hver eneste dag resten av livet. Imponerende! Det er da jeg tenker jeg gjerne skulle hatt en liten fot innenfor politikken. Og da har du vel dratt din kristne tro litt vel langt?

En liten glede i dette tragiske er ihvertfall at Hareide går ut og sier at dette ikke partiets politikk, og Hareide er en person jeg har sansen for og som kanskje kan få trauste KrF på riktig spor og få de til å tenke litt nytt og kanskje innse at vi nå har gått inn i 2012.

Og apropo leve i 2012. Jeg følger også litt med på valget som skal foregå i USA dette året, naturlig da jeg har amerikansk ste-far og som følger av det bor også da min mamma deler av året i USA. Pluss at jeg selv bodde i Oklahoma i 1994/95 som utvekslingsstudent, og har kommet frem til at jeg både elsker og hater dette landet.

Vel, en av de repulikanske kandidatene som jakter på muligheten for å bli USA's neste president er Rick Santorum og han er jo en litt artig fyr!

Hans hjertesak er kampen mot homofile!!! Hvilken verden lever du i når du har tenkt å ta opp kampen mot homofile? Og hvem har den rett til å si at homofile folk er noe verre enn andre? Jeg gremmes over slike holdninger, og hvordan kan du da si at du har kristne verdier? Jeg er selv ikke troende, men det lille jeg har fått med meg var ihvertfall at "noen" sa: du skal elske din neste som deg selv.

Din neste er jo alle menneske rundt deg, hvordan kan man da si at man er strekt troende og uttale at man skal bekjempe homofili?

Se på denne mannen, er han virkelig den rette til å styre verdens mektigste land?

Han minner meg i grunn litt om denne karen

Jeg kan lett se for meg Rick Santorum slik

Sarah Palin kom i grunn ingen vei med sine ekstrem holdninger og jeg tviler på om Rick Santorum kommer noe særlig lenger. Jeg håper vi ved valgets slutt står igjen med denne mannen.

Synes det er synd at amerikanerne faktisk ikke skjønner hva denne mannen prøver å gjøre for dem, i min oppfatning er han en av de få som har skjønt hva som skal til for å få landet på riktig vei igjen. Han er nok en av de personene i verden jeg har mest lyst til å møte:-)

Artikler i VG om foreldrevold

Da jeg åpnet VG nett på mandag var det store bilder og flere artikler om foreldrevold, og jeg leste med sjokk en del av historiene. Det er helt grusomt og følelsen av fullstendig maktløshet er stor. 

I dag tirsdag, er fortsatt VG nett preget av enda flere historier, det er bilder av de fleste barna som har gått bort på denne tragiske måten. Vi blir alle preget av dette nyhetsbilde og føler sterkt med de som er igjen.

Det er sikkert viktig på mange måter å få belyst akkurat dette temaet, men er virkelig VG nett det riktige forumet for dette? En artikkel er i og for seg greit, men skal det være hovednyheter hele tiden og enda flere sterke historier å lese hver gang du åpner VG? 

Grunnen til at jeg stiller spørsmålstegn ved dette, er fordi jeg vet det finnes en del "barn" som også leser VG. Er det riktig at de skal lese grusomme historier om hvordan en mor eller far dreper sine egne barn? Ønsker vi at barna skal gå å være redd i hverdagen sin for at mamma eller pappa kan komme til å gjøre slike ting? Og spesielt gjelder dette barn hvor foreldrene er skilt, fordi i følge VG sine artikler, er slike drap ofte knyttet til ett samlivsbrudd.

Jeg forstår at vi ikke kan holde barna våre borte fra den virkelig verden, men trenger vi å fore de med denne ekstra redselen? Det er så mange andre farer der ute i den store verden, hvorfor skal de gå å være redde for kanskje det eneste i verden som virkelig føles trygt? For selvom det nå har kommet frem mange historier og mange barn har mistet livet sitt på den aller mest grusomme måten, så er det slik at dette gudskjelov skjer med ett fåtall av barn. 

Det som er viktig i denne saken er at samfunnet prøver å fange opp slike ting før det er for sent. Er det trusler mot en ekskone eller eksmann, så kan det være lurt å være på vakt. Men om det hjelper vet jeg ikke, fordi når man leser historiene så er mitt inntrykk at disse "hendelsene" kommer som ett sjokk på absolutt alle.

Uansett, jeg føler VG nett har gått alt for langt med sine historier og håper virkelig ikke dette har gjort mange barn redde uten noen som helst grunn. 

De aller fleste foreldre synes det er vanskelig å ta med barna sine til legen fordi de kanskje må ta en blodprøve som de vet kan gjøre barna både redd og vondt.....

Voksen for tidlig?

Jeg hører stadig om unge mennesker som trer, i mine øyne, altfor tidlig inn i den voksne verden. Om jeg skulle ha levet livet mitt på nytt, så hadde jeg passet ekstra godt på de tidlig "voksen"årene mine.
Jeg ble så dønn seriøs så tidlig, fikk min første "alvorlige" kjæreste som 16 åring og vi var sammen i nesten 3 år. Flyttet sammen etter videregående og tenkte mye på fremtiden med barn og hele pakka. Men hvorfor tenke i de baner når man er så ung? Nå ble dette forholdet slutt, men så gikk jeg rett inn i ett nytt seriøst forhold, som førte til to barn og skillsmisse.

Årene fra man er 18 og oppover er jo tiden hvor man skal nyte livet, være ute med venner og oppleve spennende ting. Jeg mener ikke at man ikke skal ha kjæreste, men hvorfor gjøre ting så seriøst? Min egen erfaring er at jeg endret meg masse fra jeg var 20 - 30 år, jeg trengte jo den tiden på å finne ut hvem jeg selv var. Og ikke minst, hvordan jeg ønsket å leve livet mitt.

Jeg angrer på ingen måte på barna mine, de elsker jeg over alt på jord og jeg er på mange måter glad for at jeg er en ung mor. Men kan jeg råde unge voksne til å vente med barn og dønn seriøse forhold, så vil jeg gjøre det. Innimellom hører man om de som treffer hverandre som 13-14 åringer, og som klarer å holde sammen, og det imponerer meg. Men det er mange slike forhold som også dør ut, og det er virkelig ikke rart. Man blir forelsket i hverandre i ungdomsalder, man skal utvikle seg i samme retning og man skal komme gjennom alle utfordringene man har som par.

I og med at jeg har vært så heldig og funnet kjærligheten i realtivt voksen alder etter en del bommerter, så kan jeg med hånden på hjertet si at den forelskelsen man opplever i voksen alder er noe helt annet enn ungdomsforelskelser. Når man er voksen, så vet man så mye mer, man har mange flere erfaringer og vet hva man vil ha. Som ung har man ingen forutsetninger for å vite dette.

Og hvorfor stresse med giftemål og barn? Om man blir sammen som 14-15 åringer, så er det ingen som helst grunn til å gifte seg tidlig eller få barn, man kan like gjerne vente. Om man gifter seg i en alder av 25 år og ikke 20 år, har ingenting å si. Forskjellen er at man kanskje vet litt mer om livet når man er 25 år.

Som ung reflekterer man ikke, livet er stort sett problemfritt og man følger strømmen. Familien forventer ett giftemål, de forventer barn og du tenker: Ja, selvfølgelig skal jeg gifte meg og få barn.....det er jo det som forventes av meg....

Skillsmisse statistikken i Norge er relativt høy, og egentlig synes jeg ikke det er så rart. Det er på mange måter akseptert at vi kan ta feil når det gjelder utdannelse og jobb, det er faktisk helt mulig å ta feil når det gjelder kjærlighet også. Hva vet man om kjærlighet når man er 15 år??? Kjærlighet er så mye, og for meg har kjærlighet og det å elske noen først i voksen alder blitt noe jeg kan forstå meg på. Og utlært på hva det vil si å elske blir man nok aldri.....

Jeg synes det er så utrolig synd at unge voksne glemmer å leve livet og nyte det å faktisk være ung voksen. Den seriøse biten av livet kommer så altfor tidlig uansett, så hvorfor haste inn i noe som man vet venter og blir der i resten av livet? Erfaringer er en god nøkkel for suksess, selvom det kan være dyrebare erfaringer.......

Unge jenters forbilder og rollemodeller

Som mamma og stemamma til to jenter på 8 og snart 10 år, tenker jeg ganske mye på hvordan fokuset på utseende og kropp er for alle de unge jentene der ute i dag. Det er ikke lenge siden jeg leste en artikkel om hvor mange jenter i 13-14 års alderen som slanker seg, jeg husker ikke antallet, men det er ikke få. Det skremmer meg.

Motebransjen er selvfølgelig en stor del av dette, de modellene som viser klær i dag, har en kropp som stort sett består at litt skinn og litt ben. Av en eller annen grunn er dette jenter som de unge ser opp til, de ønsker seg kropper som modellene. I tillegg er jo vi jenter ekstremt flinke til å måle oss med andre, og tenker sjelden på at vi kan ha ulike kroppsbyggninger som gjør at vi uansett aldri vil bli like. Å måle vekt vil så og si aldri fungere, på bakgrunn av at alle er ulikt bygd.

Når du går i butikkene og ser på utstilte klær, så har også utstillingsdukkene kropper som består av skinn og ben. Det bildet som da disse unge jentene får, blir så feil. En kvinne skal faktisk ha litt former, det er helt ok med både pupper og lår.

Jeg støtter fullstendig ett sunt kosthold og at ungdommer skal holde seg i aktivitet enten på den ene eller andre måten. Dette kan være arrangert i form av idrettslag, eller det kan være nok å sykle til skolen. Det er viktig å tenke på at mennesker er forskjellige og har ulike interesser og hobbyer.

I 2005 gikk jeg gjennom en skillsmisse og det var en tøff tid i livet mitt. Dette førte til at jeg gikk ned 17 kilo, litt ufrivillig og litt frivillig. Jeg trente mye og spiste lite. Jeg ble så opptatt av vekten min og gikk på vekten 4-5 ganger om dagen. Det gikk så langt at jeg faktisk satt med fingeren i halsen over do, men da gikk det opp ett lys for meg og jeg spurte meg selv: hva er det du driver med? På dette tidspunktet var jeg nesten 29 år, og jeg tror p.g.a min alder at jeg skjønte at det var galt. Hadde jeg vært 13-14 år, så er det ikke sikkert jeg hadde forstått at jeg var i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse.
Det er ingen kropp som er verdt en slik sykdom og det er faktisk ikke kroppen din som gjør deg til den du er.

Jeg reagerer også på hvor mye sminke disse unge jentene bruker, og tenker at det kan slå veldig feil ut. Med sminke ser mange jenter mye eldre ut, og det kan mistolkes av mange. Det kan være skummelt å se  "voksen" ut i en barnekropp. En egen erfaring jeg har sett her, er de gangene jeg har vært på danseoppvisning. La meg først si at jeg synes dans er en utrolig fin måte å holde seg i form på og det er veldig mye positivt med dans, men fokuset på kropp og utseende er overraskende stort synes jeg. Vi snakker om unge jenter som har sminkekoffert som er større en min "USA koffert" og hår stæsj som jeg ikke har hørt om. De har falske øyevipper som rekker de til toppen av pannen, og dansedraktene  skjuler ingenting. At det er slik når jentene begynner å nærme seg 16 år kan jeg forstå, men jeg ser jo jenter som er 10-12 år med masse sminke, løsvipper og hårfrisyrer som Jan Thomas kunne skapt. Og ikke minst sitter det 5-6 åringer og ser på dette, og det tror jeg ikke nødvendigvis bare er bra. Når jentene på 12 år bruker like mye sminke som de flotte profesjonelle dansejentene i "Skal vi danse", så har det gått litt langt.

Jeg begynte å sminke meg på ungdomskolen, før den tid viste jeg knapt hva mascara var. Når jeg sminker meg, opplever jeg innimellom at min datter følger med med store øyne og hun spør og graver. Jeg forteller selvfølgelig, men sier samtidig at det er lenge til hun kan begynne å sminke seg.

Det er jo også en utfordring med de unge jentene som f.eks er høye, som gjør at de trenger litt større størrelser enn alderen tilsier. De må da kanskje kjøpe litt for "voksne" klær, fordi det er faktisk det de passer inn i. Jeg skulle handle litt penklær til våre døtre for ikke så lenge siden, og slet med å finne noe som var ordentlig fint. Jeg ønsket ikke å kle barna i utringet kjoler eller lårkorte kjoler, ikke når de bare er 6 1/2 og 8 år.

Det viktigste i livet er virkelig ikke kropp og utseende, det viktigste er at disse unge jentene får selvtillitt på bakgrunn av den de er. Og det er viktig at de ikke tar del i det voksne livet så altfor tidlig, det kommer tidsnok uansett.

Religion er noe merkelig greier

Jeg er uten tvil ateist, og til å være ateist er jeg utrolig flink til å engasjere meg i religion. Av en del ting her i verden, så er nok religion noe av det som kan provosere meg aller mest.

Etter utallige samtaler/diskusjoner med min kjære, hvor han gjentatte ganger sier: men det er det som er forskjellen på å tro og ikke tro, så er jeg på mange måter like blank når det kommer til forståelse for det å tro på en Gud.

Hvordan kan folk tro på alt det sprøytet som blir sagt til enhver tid? Og det gjelder for absolutt alle religioner. Hvordan kan folk tro på noe som liksom skal ha eksistert engang i tiden, og på mange måter leve etter dette den dag i dag?

Akkurat i dag ble jeg så vanvittig provosert av en muslimsk 24-år gammel gutt som forsvarer steiningen av en ung gutt. Dette er det han sier:  "Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han fortjener"
Jeg kjenner det koker inni meg, skal det være greit å steine er person som er homofil fordi enhver muslim er påtvunget å mene at det er riktig gjennom sin religion? Da er det ihvertfall noe spik spenna gærn't med den religionen!
Så har du lært det gjennom din regligion, men hva å bruke litt sunn fornuft? Ett menneske er for all del like mye verdt selvom man er homofil eller lesbisk.

Jeg føler alltid at de som har en religiøs tro "gjemmer seg bak" troen. Det står i bibelen, eller Allah sier osv...osv...og da er det liksom greit? Stå for dine egne meninger og stol på din egen dømmekraft, du trenger ingen Gud for det!

Akkurat dette temaet har jeg mange tanker og meninger rundt, og jeg vet absolutt altfor lite rundt de fleste religioner, så jeg vil nok ofte trå i salaten. Men tankene og meningene mine er jeg så heldig og styrer selv, og jeg trenger absolutt ingen til å fortelle meg hva jeg skal mene og tenke....

Og jeg er helt sikker på at jeg ikke er ferdig med å mene en del ting om religion....:-)

Artikkelen "Bruk mindre tid på barna"

Forrige dagen leste jeg artikkelen "Bruk mindre tid på barna" på klikk.no. Les artikkelen her.

Er det ikke sånn at vi foreldre stort sett alltid føler vi gjør for lite for barna? Samvittigheten vår gnager, og vi føler vi ikke strekker til. Ikke bare til barna, men til jobb, til kjæreste/samboer/mann/kone, ting som skulle vært gjort i huset, til venner og til familien. 

Denne artikkelen synes jeg så absolutt peker på noe veldig vesentlig. Det er ikke sånn at barna våre trenger oppmerksomhet hele tiden, og skal vi tro artikkelen, så "ødelegger" vi barna og parforholdet ved å hele tiden sette barna først.

Når vi får barn, så endres så og si alt seg. Det som vi før gjorde som voksne, blir i lang tid borte. Man glemmer hverandre i en travel hverdag, og når det først er noe tid til overs, så skal denne benyttes på barna. Hvordan kan man da holde liv i ett kjærlighetsforhold? Hvor mange er det som får barnevakt en helg uten egentlig å ha noen planer? Hvor planene bare skal være å ha tid med sin kjære. Som regel er det sånn at enten er mor hjemme med barna fordi far skal ut på noe, eller motsatt. Sjelden har man barnevakt fordi man rett og slett bare vil ha kvalitetstid sammen som kjærester.

Når jeg leser artikkelen, så tenker jeg: Yes - endelig noen som kommer med noe veldig fornuftig.
Jeg opplever så mange som bare lever livet sitt rundt barna, hvor det eneste som teller er tiden med dem. Jeg tror faktisk de kommer til å si en dag: hva med meg og mine behov?

Og er det spesielt sjarmerende med barn som kun er opptatt av seg selv og som hele tiden krever oppmerksomhet? Og er det riktig i forhold til barnas sosiale utvikling? Jeg mener bestemt nei, og jeg er heller ikke redd for å si at jeg ikke alltid er den som lever og ånder kun for mine barn. Min måte å være en god mamma på, er også å ha tid til meg selv. Da opplever barna en lykkelig mamma, og jeg har faktisk mer energi å gi til barna når jeg også får tid for meg selv og min kjæreste.

Så, alle foreldre der ute, skaff dere barnevakt, før en samtale ved middagsbordet som barna ikke tar del, gjør ting i hverdagen som ikke alltid dreier seg om barna. Ta vare på deg selv og parforholdet ditt, og sørg for at du heller gjør barna dine en tjeneste, og ikke ødelegger for hvem de ender opp med å bli!

Æsj - nå lyser det i dashbordet i bilen igjen....

Satt meg inn i bilen i dag, startet og ante fred og ingen fare. Men så er det ett lys som ikke slukker, nemlig batterilampen. Men bilen går og jeg kjører fra Nittedal og ned til jobb. Men selvfølgelig fungerer ikke varmeapparatet, siden det tydelig er noe feil med batteriet, eller kan det kanskje være dynamoen?!? Når jeg da kommer frem til jobb, så er jeg iskald, og selvfølgelig vet jeg godt at batterilampen ikke kommer til å slukke selvom jeg er på jobb.

Når det skjer noe med bilen kjenner jeg at jeg blir helt motløs. For meg så skal en bil bare fungere, jeg orker ikke masse lysende lamper og verksted besøk.
Fylle bensin og fylle på med spyleveske er mer enn nok for meg!

Når det dukker opp en lys i bilen, så tar jeg som regel opp brukerhåndboken. Og under vært punkt står det: kom deg til verkstedet med engang!!! Og mellom linjene står det: hvis ikke blir det veldig dyrt.....

Det er jo ikke akkurat sånn at det bare er å komme seg til ett verksted med engang det lyser! Og når du ringer verkstedet, så får du selvfølgelig beskjed om at de ikke kan ta bilen din på noen dager enda.
FINT!!! tenker jeg da, jeg trenger bilen nå!

Som regel er det sånn at jeg har en eller annen form for løsning når det skjer litt "uventede" ting i livet mitt, men når det kommer til bilen, er jeg totalt overkjørt - bokstavelig talt!

Så nå venter verkstedet!