Voksen for tidlig?

Jeg hører stadig om unge mennesker som trer, i mine øyne, altfor tidlig inn i den voksne verden. Om jeg skulle ha levet livet mitt på nytt, så hadde jeg passet ekstra godt på de tidlig "voksen"årene mine.
Jeg ble så dønn seriøs så tidlig, fikk min første "alvorlige" kjæreste som 16 åring og vi var sammen i nesten 3 år. Flyttet sammen etter videregående og tenkte mye på fremtiden med barn og hele pakka. Men hvorfor tenke i de baner når man er så ung? Nå ble dette forholdet slutt, men så gikk jeg rett inn i ett nytt seriøst forhold, som førte til to barn og skillsmisse.

Årene fra man er 18 og oppover er jo tiden hvor man skal nyte livet, være ute med venner og oppleve spennende ting. Jeg mener ikke at man ikke skal ha kjæreste, men hvorfor gjøre ting så seriøst? Min egen erfaring er at jeg endret meg masse fra jeg var 20 - 30 år, jeg trengte jo den tiden på å finne ut hvem jeg selv var. Og ikke minst, hvordan jeg ønsket å leve livet mitt.

Jeg angrer på ingen måte på barna mine, de elsker jeg over alt på jord og jeg er på mange måter glad for at jeg er en ung mor. Men kan jeg råde unge voksne til å vente med barn og dønn seriøse forhold, så vil jeg gjøre det. Innimellom hører man om de som treffer hverandre som 13-14 åringer, og som klarer å holde sammen, og det imponerer meg. Men det er mange slike forhold som også dør ut, og det er virkelig ikke rart. Man blir forelsket i hverandre i ungdomsalder, man skal utvikle seg i samme retning og man skal komme gjennom alle utfordringene man har som par.

I og med at jeg har vært så heldig og funnet kjærligheten i realtivt voksen alder etter en del bommerter, så kan jeg med hånden på hjertet si at den forelskelsen man opplever i voksen alder er noe helt annet enn ungdomsforelskelser. Når man er voksen, så vet man så mye mer, man har mange flere erfaringer og vet hva man vil ha. Som ung har man ingen forutsetninger for å vite dette.

Og hvorfor stresse med giftemål og barn? Om man blir sammen som 14-15 åringer, så er det ingen som helst grunn til å gifte seg tidlig eller få barn, man kan like gjerne vente. Om man gifter seg i en alder av 25 år og ikke 20 år, har ingenting å si. Forskjellen er at man kanskje vet litt mer om livet når man er 25 år.

Som ung reflekterer man ikke, livet er stort sett problemfritt og man følger strømmen. Familien forventer ett giftemål, de forventer barn og du tenker: Ja, selvfølgelig skal jeg gifte meg og få barn.....det er jo det som forventes av meg....

Skillsmisse statistikken i Norge er relativt høy, og egentlig synes jeg ikke det er så rart. Det er på mange måter akseptert at vi kan ta feil når det gjelder utdannelse og jobb, det er faktisk helt mulig å ta feil når det gjelder kjærlighet også. Hva vet man om kjærlighet når man er 15 år??? Kjærlighet er så mye, og for meg har kjærlighet og det å elske noen først i voksen alder blitt noe jeg kan forstå meg på. Og utlært på hva det vil si å elske blir man nok aldri.....

Jeg synes det er så utrolig synd at unge voksne glemmer å leve livet og nyte det å faktisk være ung voksen. Den seriøse biten av livet kommer så altfor tidlig uansett, så hvorfor haste inn i noe som man vet venter og blir der i resten av livet? Erfaringer er en god nøkkel for suksess, selvom det kan være dyrebare erfaringer.......