Er det ikke sånn at vi foreldre stort sett alltid føler vi gjør for lite for barna? Samvittigheten vår gnager, og vi føler vi ikke strekker til. Ikke bare til barna, men til jobb, til kjæreste/samboer/mann/kone, ting som skulle vært gjort i huset, til venner og til familien.
Denne artikkelen synes jeg så absolutt peker på noe veldig vesentlig. Det er ikke sånn at barna våre trenger oppmerksomhet hele tiden, og skal vi tro artikkelen, så "ødelegger" vi barna og parforholdet ved å hele tiden sette barna først.
Når vi får barn, så endres så og si alt seg. Det som vi før gjorde som voksne, blir i lang tid borte. Man glemmer hverandre i en travel hverdag, og når det først er noe tid til overs, så skal denne benyttes på barna. Hvordan kan man da holde liv i ett kjærlighetsforhold? Hvor mange er det som får barnevakt en helg uten egentlig å ha noen planer? Hvor planene bare skal være å ha tid med sin kjære. Som regel er det sånn at enten er mor hjemme med barna fordi far skal ut på noe, eller motsatt. Sjelden har man barnevakt fordi man rett og slett bare vil ha kvalitetstid sammen som kjærester.
Når jeg leser artikkelen, så tenker jeg: Yes - endelig noen som kommer med noe veldig fornuftig.
Jeg opplever så mange som bare lever livet sitt rundt barna, hvor det eneste som teller er tiden med dem. Jeg tror faktisk de kommer til å si en dag: hva med meg og mine behov?
Og er det spesielt sjarmerende med barn som kun er opptatt av seg selv og som hele tiden krever oppmerksomhet? Og er det riktig i forhold til barnas sosiale utvikling? Jeg mener bestemt nei, og jeg er heller ikke redd for å si at jeg ikke alltid er den som lever og ånder kun for mine barn. Min måte å være en god mamma på, er også å ha tid til meg selv. Da opplever barna en lykkelig mamma, og jeg har faktisk mer energi å gi til barna når jeg også får tid for meg selv og min kjæreste.
Så, alle foreldre der ute, skaff dere barnevakt, før en samtale ved middagsbordet som barna ikke tar del, gjør ting i hverdagen som ikke alltid dreier seg om barna. Ta vare på deg selv og parforholdet ditt, og sørg for at du heller gjør barna dine en tjeneste, og ikke ødelegger for hvem de ender opp med å bli!
Når jeg leser artikkelen, så tenker jeg: Yes - endelig noen som kommer med noe veldig fornuftig.
Jeg opplever så mange som bare lever livet sitt rundt barna, hvor det eneste som teller er tiden med dem. Jeg tror faktisk de kommer til å si en dag: hva med meg og mine behov?
Og er det spesielt sjarmerende med barn som kun er opptatt av seg selv og som hele tiden krever oppmerksomhet? Og er det riktig i forhold til barnas sosiale utvikling? Jeg mener bestemt nei, og jeg er heller ikke redd for å si at jeg ikke alltid er den som lever og ånder kun for mine barn. Min måte å være en god mamma på, er også å ha tid til meg selv. Da opplever barna en lykkelig mamma, og jeg har faktisk mer energi å gi til barna når jeg også får tid for meg selv og min kjæreste.
Så, alle foreldre der ute, skaff dere barnevakt, før en samtale ved middagsbordet som barna ikke tar del, gjør ting i hverdagen som ikke alltid dreier seg om barna. Ta vare på deg selv og parforholdet ditt, og sørg for at du heller gjør barna dine en tjeneste, og ikke ødelegger for hvem de ender opp med å bli!
