Å føle seg utrygg i egen by...

Ny voldtekt, nytt drapsforsøk, en person knivstukket, ranet på gaten........dette er overskrifter som preger avisene hver eneste dag fra byen jeg virkelig føler meg hjemme i, Oslo.

Det er trist å lese dette hver eneste dag, og noe som er enda mer trist, er at jeg begynner å føle meg mer og mer utrygg.

Oslo by night......

Nå tør jeg ikke lenger gå rundt i byen på kveldstid alene, jeg tar ofte taxi selv på korte turer. Jeg tviholder på peppersprayen min og har tommel klar der den ligger i jakkelommen min. Jeg kjenner hjerte mitt slå litt ekstra når jeg hører skritt bak meg selv der hvor det er folkeliv.

Hvorfor ble Oslo slik, en hovedstad jeg aldri tidligere følte meg utrygg i?

Fantastiske Oslo, bilde tatt fra Opera bygget.

 Aker Brygge viser seg fra sin beste side.

Voldtekstbølgen som herjet i Oslo for en liten tid tilbake var grusom, og selv i mine villeste fantasier sliter jeg så vanvittig med å forstå hvordan en mann kan klare å gjennomføre en voldtekt. Jeg klarer ikke å forstå hvordan man får staken opp når du har ei ung jente som hyler av redsel og panikken står skrevet i hele ansiktet rett under deg. Om du er så jævlig kåt, kan du ikke bare nappe litt i løken å bli ferdig med det? Ingen skade skjedd, bare litt søl du selv må tørke opp. Hvordan kan man få en slags tilfredsstillelse av å ødelegge et annet menneskes liv?

Inne i hodet mitt har jeg tenkt en del scenarioer om hva jeg selv ville gjort om jeg skulle bli utsatt for en voldtekt. Jeg har tenkt at hvis jeg i den settingen later som om jeg liker det, så kanskje det ikke er så stas å voldta. Jeg har tenkt at jeg skal få et perfekt spark rett i balla hans, slik at han aldri kan røre noen på samme måte igjen og blir liggende å hyle som en tulling mens han vrir seg i smerter. Jeg har tenkt at jeg ville klare å sparke, slå, bite og lugge slik at jeg kom meg vekk......Men så leser jeg en og annen voldtektshistorie og innser at i en slik situasjon blir man ikke annet enn et lite forsvarsløst barn uten noe som helst styrke og motstandskraft.

Forrige dagen hørte jeg på nyhetene fra en politimann som som jobber i, ja jeg tror faktisk det stod seniorpolitiet, at holder du deg edru og går på trygge plasser, er det ingen grunn til å føle seg utrygg i Oslo.

Nei, det er jo fint det, men er ikke litt av poenget at det må være lov å bli litt full på byen i Oslo, for så å ta en snarvei hjem, uten at du skal føle deg utrygg? Har det ikke gått feil vei når voldtektsmenn, mordere og ranere vinner? Hvorfor kan vi ikke bare pøse på med politifolk og få en slutt på all dritten? Jeg vet selvsagt at det ikke er så enkelt, men det trenger vel ikke være så veldig vanskelig heller. Regjeringen må bevilge flere penger til politiet og de må få tilgang til de ressursene de trenger. Å ta tilbake byen vår må være et mål, ikke bli fratatt byen som man er så glad i. Nå går vi snart lysere tider i møte og jeg håper alle vi som er glad i Oslo, kan få tilbake trygghetsfølelsen og bare nyte denne flotte byen.........

En forunderlig ting.....

Jeg fikk meg virkelig noe å tenke på forrige dagen, faktisk på fredag da jeg tok meg en tur innom handicap toalettet på hotellet på Hafjell for å sette på meg gnagsår plaster under strømpebuksa!

Det er jo ganske deilig å bruke disse toalettene innimellom, enten om du må levere varene eller faktisk bare skal ordne på strømpebuksa. Du har god plass og føler seg litt som "king of the toilet". Uansett, når jeg først var der inne tenkte jeg at jeg skulle tømme tanken, så jeg setter meg ned og når jeg er ferdig og skal tørke meg dukker det opp et lite problem. Toalettrullholderen er festet langt bak på veggen liksom, og det er jo så og si umulig å få tak i noe dopapir. Og det slår meg selvfølgelig at dette ikke er første gang jeg opplever dette. Da begynner hjernen min å tenke, for jeg sliter virkelig med å forstå at dette kan være en genial løsning for de som virkelig er handicapet. En ting er jo for meg som ikke sitter i en rullestol, jeg kan jo faktisk reise meg opp om jeg ikke når frem og hente meg litt papir, men de som sitter i rullestolen har jo et mye større problem. Eller er det slik at de som sitter i rullestol har en slags skjult arm som kommer ut av rullestolen som henter papiret, litt sånn som Inspector Gadget?

Eller er det slik at vi som ikke er handicapet skal få svi fordi vi benyttet handicap toalett når vi egentlig ikke har lov, og derfor skal få store problemer med å tørke oss?

Se på bilde under, hvordan skal man klare å nå frem til toalettrullholderen her egentlig? Og hvordan klarer en som sitter i rullestol dette? Jeg vil jo tro at du flytter deg fra rullestolen og over til doen når trykket melder sin ankomst, da må det jo være fryktelig tungvindt å måtte flytte seg tilbake til rullestolen for å hente litt papir....

Og for oss som ikke sitter i rullestol, så vil vi jo i forsøket på å nå dorullholder kunne bli handicapet! Så nå sitter jeg her 3 dager senere og lurer fortsatt veldig på denne "dorullgåten"!!!

Trening, kosthold, vekt og andre kjedelig, fornuftige ting....

I går klarte jeg faktisk å få kroppen min på SATS, og som alltid er den første treningsturen min etter en laaaang pause ganske positiv. SATS på Aker Brygge er heller ikke fyllt opp av platinablonde berter som i grunn kunne sklidd rett inn i en av filmene til Hugh Hefner, eller såkalte menn som ser ut som Arnold Schwarzenegger fra hans karriere som bodybuilder, og det liker jeg!
Her finner du den vanlige mannen og kvinnen på gata, de som trenger å ta av seg litt ekstra, de som allerede er klar for bikinisesongen og de som gjerne kunne tatt seg en burger på Burger King i stedet for å trene, det store mennesekemangfoldet med andre ord.

De siste årene har vel trening og kosthold tatt over for det meste, aviser og ukeblader dunger av informasjon rundt slanking og kosthold. Ja, det er slik at vi nordmenn har blitt tykkere de siste årene, og kanskje trenger vi all denne informasjonen, men jeg blir nesten litt spysjuk av å lese om dette hver eneste dag. Kanskje er det min dårlige samvittighet for at treningen ikke blir gjennomført slik jeg egentlig ønsker det, og at jeg selvfølgelig ser at jeg tilhører kategorien "de som trenger å ta av seg litt ekstra", men for meg funker det nesten motsatt med all den informasjonen om at "du egentlig lever livet ditt helt feil".

Ideelt burde jeg elget rundt Sognsvann fem runder hver eneste dag, spist havregryn og sovet minst 8 timer hver natt, men den gang ei. Da synes jeg i grunn det er mye bedre med en god middag hjemme eller ute som inneholder både ekte smør og fløte sammen med min kjære, lange og gode samtaler hvor vi deler en flaske rødvin eller to, en kaffelatte som inneholder sukker og minst lettmelk, en stor pose med smågodt og ikke minst masse sjokolade. Men ja, jeg forstår at det livet ikke funker i lengden, man må finne en slags mellomting tenker jeg, for jeg har ikke lyst til å bli en av de som kun tenker på trening og kosthold, for meg høres det ut som et møkkakjedelig liv.
Men at dette ikke skal være hverdagskost kan jeg skjønne ;-) Med gud så utrolig gøy det blir :-)

Om jeg går en del år tilbake gjennomgikk kroppen min en stor forandring, jeg gikk ned nesten 20 kilo. Det var ikke helt planlagt, men å gå igjennom en skillsmisse med 2 små barn gjør noe med deg. Jeg jogget og jogget, hver eneste dag og fikk etterhvert et ganske sykt forhold til kropp og vekt. Jeg fikk nok noen komplimenter og jeg fikk noen bekymringsmeldinger, og dette har jeg tenkt ganske mye på, hvor nære jeg faktisk var ved å utvikle en spiseforstyrrelse. Det handlet stort sett om å se vekten gå lenger og lenger nedover, kunne kjøpe størrelse 34 i klær, nippe i salaten og aldri unne seg noe som helst. Jeg var faktisk litt syk. Det som kanskje er enda sykere, er at man får mange komplimenter fordi man har blitt så slank, men så er man egentlig syk. Jeg tror denne erfaringen også har gjort at jeg ser annerledes på en del ting i livet når det gjelder kropp og vekt, og jeg har kommet til en konklusjon at jeg heller ønsker å veie noen kilo for mye så lenge livet mitt er godt, en å veie litt for lite og i grunn ha et ganske ræva liv.

Så nå er jeg på jakt etter en vekt jeg trives med, finne en måte å leve på hvor jeg kan nyte både god mat og masse rødvin, samtidig ikke skeie for mye ut slik at vekten går opp igjen.
Jeg har prøvd en del kurer, den siste var lavkarbo. Det funker jo som søren det, så lenge du holder deg til kuren, men den dagen du skal tilbake til "normalen", så fyker vekten opp igjen. Og jeg kommer aldri til å klare et liv uten hvitløksbrød med masse smeltet ost!!!! Da slår igjen denne middelveien til, for jeg kan klare å kutte ned på både pasta, ris, brød og poteter i hverdagen, men det å aldri skulle spise dette igjen, funker ikke.
Disse bildene illusterer i grunn noe ganske interessant, de to første bildene er tatt i begynnelsen av vår fantastiske "Coast to Coast" tur USA 2009, her er vi det jeg vil kalle ganske så normale:

Etter tre uker med mye god mat i USA har noe skjedd!!!!!!

Egentlig er det ganske lett, det du putter inn i kjeften må på en eller annen måte forbrennes. Og det var vel det som ikke skjedde på USA turen, det var stort sett putte ting inn, og lite som ble forbrent. Men det er her slike som meg sliter bigtime, for jeg klarer aldri å bare ta litt. Om det står en skål med smågodt eller sjokolade foran meg, så ser jeg faktisk ingen grunn til å la det bli igjen noe som helst. Det er enten alt eller ingenting. Når jeg skal ned i vekt, kan jeg ikke ha noe som helst i huset, det funker aldri. Vi spiser i slike perioder en del grønnsaker og dipp, selvfølgelig kesam dipp. Oppi hodet mitt har jeg da store problemer med å si at dette er omtrent like godt som potetgull og vanlig rømmedipp, for hvis man er helt ærlig med seg selv, så er det virkelig ikke det. Så jeg skjønner at mye av dette kun ligger i topplokket, man må liksom jobbe med seg selv og fortelle seg at dette er jo dritgodt! Ikke bare lett......

Jeg har faktisk en ny date med SATS Aker Brygge i dag, i går forbrant jeg nesten 600 kalorier etter først 30 minutter på en slik elipsemaskin og 20 minutter på tredemølla. Kanskje ikke så imponerende for noen, men jeg er ihvertfall i gang og det føles godt :-) Og kanskje er jeg klar til å innta bikinien når sommeren står for tur :-)

Politikk til å få frysninger av....

Jeg tror jeg kan si at jeg er sånn middels opptatt av politikk, men innimellom blir jeg veldig engasjert til å være sånn middels opptatt av det. Sånn som i dag da jeg leste KrFU-lederen sitt utspill rundt kvinner og abort. Denne KrFU-lederen mener altså at en kvinne ikke skal få lov til å velge abort etter en voldtekt. Da er mitt spørsmål tilbake til denne personen: er du helt tjukk i hue?!? Hvordan kan du komme med et slikt vanvittig utspill og seriøst mene det? En kvinne som blir voldtatt gjennomgår noe helt grusomt, noe som kanskje endrer deg for resten av livet, også mener altså denne KrFU-lederen at man skal beholde et barn etter en voldtekt, for å bli minnet på det som skjedde hver eneste dag resten av livet. Imponerende! Det er da jeg tenker jeg gjerne skulle hatt en liten fot innenfor politikken. Og da har du vel dratt din kristne tro litt vel langt?

En liten glede i dette tragiske er ihvertfall at Hareide går ut og sier at dette ikke partiets politikk, og Hareide er en person jeg har sansen for og som kanskje kan få trauste KrF på riktig spor og få de til å tenke litt nytt og kanskje innse at vi nå har gått inn i 2012.

Og apropo leve i 2012. Jeg følger også litt med på valget som skal foregå i USA dette året, naturlig da jeg har amerikansk ste-far og som følger av det bor også da min mamma deler av året i USA. Pluss at jeg selv bodde i Oklahoma i 1994/95 som utvekslingsstudent, og har kommet frem til at jeg både elsker og hater dette landet.

Vel, en av de repulikanske kandidatene som jakter på muligheten for å bli USA's neste president er Rick Santorum og han er jo en litt artig fyr!

Hans hjertesak er kampen mot homofile!!! Hvilken verden lever du i når du har tenkt å ta opp kampen mot homofile? Og hvem har den rett til å si at homofile folk er noe verre enn andre? Jeg gremmes over slike holdninger, og hvordan kan du da si at du har kristne verdier? Jeg er selv ikke troende, men det lille jeg har fått med meg var ihvertfall at "noen" sa: du skal elske din neste som deg selv.

Din neste er jo alle menneske rundt deg, hvordan kan man da si at man er strekt troende og uttale at man skal bekjempe homofili?

Se på denne mannen, er han virkelig den rette til å styre verdens mektigste land?

Han minner meg i grunn litt om denne karen

Jeg kan lett se for meg Rick Santorum slik

Sarah Palin kom i grunn ingen vei med sine ekstrem holdninger og jeg tviler på om Rick Santorum kommer noe særlig lenger. Jeg håper vi ved valgets slutt står igjen med denne mannen.

Synes det er synd at amerikanerne faktisk ikke skjønner hva denne mannen prøver å gjøre for dem, i min oppfatning er han en av de få som har skjønt hva som skal til for å få landet på riktig vei igjen. Han er nok en av de personene i verden jeg har mest lyst til å møte:-)